Ja, ifølge Olaug Nilsen er det fremdeles aktuelt - og nødvendig. I den siste boka hennes , Tung tids tale" Skriver Nilsen om hvordan det er å leve sammen med og ha ansvar for et barn som etterhvert utvikler alvorlig form for autisme. Hun skriver om hvordan dette påvirker resten av familien, om møte med hjelpeaparatet, om hvordan det oppleves for en mor å bli slått, bitt og lugget av sitt lille barn, av aldri å få oppleve at barnet sier "mamma, jeg er glad i deg" , uten som et sitat fra en sangtekst.
Jeg er fremdeles dypt berørt av boka. Jeg har levd i det samme som Nilsen i snart 27 år og det er godt å få noen til å sette ord på følelser og tanker.
Så ønsker jeg også at de som leser denne og kanskje kaller den "bekjennelseslitteratur" og mener romanen skal være noe annet, at de skal sitte igjen med EN tanke etter å ha lest denne boka; Ja, det er viktig at vi har mennesker i alle former blandt oss, det er utfordrende, men som samfunn må vi klare det!
Takk, Olaug Nilsen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar