En helg kan brukes til så mangt, for eksempel til å prøve å oppdatere seg i det stadig mer omfattende norske krim-universet. En av årets blodferske utgivelser er "Dødstimen" av Jaran Dammann. Dette er hans andre kriminalroman, den første, "Mørkets ansikt", kom i 2012.
Handlingen foregår i Valdres, og starter med at uteliggeren Claus blir vitne til et mord på en ung kvinne i forbindelse med en bygdefest. Han blir raskt mistenkt, og mistanken blir ikke mindre da han blir sett i forbindelse med et drap til. Han flykter fra politiet og en annen forfølger, samtidig som han prøver å avsløre den riktige morderen for å renvaske seg selv. Politietterforskingen ledes fra det lokale lensmannskontoret, med de samme personene og de samme konfliktene som forfatteren beskrev i debutromanen. Faktisk er disse to bøkene så tett forbundet at man nok går glipp av en del poenger om man ikke leser dem i rekkefølge.
Boka er spennende så det rekker, men kanskje kunne den ha hatt godt av en litt strammere redigering. Det går litt fort i svingene nå og da, og flere logiske brister skjemmer. Det som likevel løfter denne boka litt over gjennomsnittet, er naturskildringene, som er av en sjelden kvalitet, i hvert fall i krimsammenheng. Og der er selvfølgelig tilstrekkelig med løse tråder til at en oppfølger kan ventes.